Kopperverk i Kåfjord

Description

Kopperverket i Kåfjord var i drift i periodene 1826-1878 (den engelske driftsperioden) og 1896-1909 (den svenske driftsperioden). Kobberverket er Alta kommunes bidrag til Fotefar mot nord - en veiviser til historien i Nord-Norge og Namdalen. Langs den 1,2 km lange kulturstien kan man studere de mange sporene som fortsatt finnes etter gruvedriften. Kirka i engelsk landsbystil og kirkegården er også verdt et besøk.

De første rapporter om malmforekomster i Kåfjord skjedde allerede på slutten av 1600-tallet. Utover på 1700-tallet ble det satt i gang prøveskjerping. Avskaffelsen av handelsmonopolet og grunnleggingen av byene Tromsø, Hammerfest og Vardø lokket unge og velstående norske og utenlandske handelsmenn til å flytte til Nord-Norge. I 1824 oppholdt engelskmannen John Rice Crowe seg i Trondheim. Der fikk han se en malmklump som stammet fra Alta. Crowe tok steinen med seg til England og fikk den undersøkt der. Det viste seg å være malm med høyt kopperinnhold. Våren 1825 reiste Crowe tilbake til Finnmark. I hans følge var Joseph Michell, en bergkyndig mann fra Cornwall. Han skulle undersøke malmforekomstene i Kåfjord. I september 1825 skriver Crowe begeistrettil A. F. Nellen i London at "the whole of this Alpine district is impregnated with Copper". Funnene medførte at Alten Copper Mines ble etablert i 1826. Ledelsen ved kopperverket var engelsk.

Kåfjord hadde en gunstig beliggenhet. Malmfeltene lå like ved fjorden som var isfri hele året. Havneforholdene var gode. Store skip kunne legge til mindre enn 100 meter fra lagerplassen. To små elver i nærheten av gruvene gav nok vann til malmknusingen. Året 1827 ble avgjørende for verkets fremtid. Hittil hadde driften hatt karakter av skjerping. Nå ble det startet regulær gruvebryting. Det ble ansatt erfarne gruvearbeidere fra Cornwall, Røros, Trondheim og Falun. Ved utgangen av 1840 var Kåfjord kopperverk det største av landets jern- og kopperverk regnet etter antall ansatte.

Kåfjord var det største stedet i Finnmark på den tida. Ved folketellingen i 1835 hadde Kåfjord 655 innbyggere, mens byene Hammerfest hadde 391, Vadsø 234 og Vardø 173. Folketellingen viser videre at blant Kåfjords innbyggere var det 388 nordmenn (inklusive svensker), 253 kvener, 12 engelskmenn og 2 tyskere. I hele Alta og Talviks menighet bodde 1.234 nordmenn, 1.006 samer, 714 kvener, 6 svensker, 12 engelskmenn og 5 tyskere, dvs. 2.429 personer.

Rundt gruvedriften vokste det fram et helt samfunn, med butikk, skole, helsevesen, kirke og underholdningstilbud. Arbeidernes trivsel var en forutsetning for en stabil arbeidskraft og en lønnsom gruvedrift, mente ledelsen. De satset derfor på boligbygging og et bredt velferdstilbud blant arbeiderne. Ved å befri familiemedlemmene for huslige plikter, ble også kona og barna i stand til å arbeide, og dermed kunne familien ha en langt større inntekt enn det som ellers ville være mulig. Ledelsen ved kopperverket bygde tømmerhus til arbeiderne og betjentene. For å forebygge epidemier ble det for det meste bygd hus som rommet én familie. Konflikter mellom nordmenn og kvener ble forebygd ved å plassere kvenenes boliger i god avstand fra selve verket. På Kreetanpää (Kreta), ved Mathiselvas utløp på andre siden av fjorden, vokste kvenbyen frem i løpet av kort tid. For at kvenene ikke skulle være avhengig av båt for å komme seg til verket, ble det i 1836 bygd en bru over Innerstrømmen.

Kilde: Alta museum

Keywords

#kopper    #industri    #gruvedrift    #historie    #alta    #finnmark   

Details